Kleivstua, Kongens utsikt, og en mor som visste bedre

Sara og Knut Håkon hadde egentlig ikke planlagt å ha fotograf. De ville bare gifte seg, uten den biten av infrastruktur som ofte følger med en bryllupsdag.

Det var moren til Knut Håkon som ikke ga seg. Hun mente at det var for viktig en dag til å ikke ha bilder fra, så hun fant og leide inn meg på egen hånd. Det skjedde tre uker før vielsen. Det var det første bryllupet mitt i 2025, og det er en sånn måte å starte sesongen på som man ikke glemmer, fordi det minner deg på at noen ganger er det nestemann som skjønner verdien av et bilde, ikke brudeparet selv.

Vielsen var utendørs på Kleivstua i Krokkleiva. Det var varmt, fjorden lå blå nedenfor, og forberedelsene foregikk i en tømmerstue med blå vegger og kunst på veggene. Et av de bildene jeg satte mest pris på den dagen er av Saras forlover, som plutselig helte ned en shot midt i forberedelsene for å døve nervene. Den slags øyeblikk leter man ikke etter. De skjer og man trykker på utløseren.

Etter vielsen kjørte vi til Kongens utsikt for portretter. Sara og Knut Håkon i lett klær, fjorden under, og det varme lyset som hører hjemme over Ringerike på den tiden av året.

Tilbake på Kleivstua ble jeg utover i kvelden. Da det begynte å nærme seg solnedgang, foreslo jeg at vi kunne ta noen bilder til mens lyset var på sitt fineste. De svarte at de syntes vi hadde mer enn nok bilder, og at de heller ville bare være i selskapet sitt nå. Litt senere spurte de om jeg ikke ville bli sittende og være med på festen i stedet for å fortsette å jobbe.

Det er ikke noe man får hver gang. Og det er en av grunnene til at jeg husker dette bryllupet så godt.